Sibirsk sembrafuru

Sibirsk sembrafuru
	Nåler på tre i Tomsk i Vest-Sibir
	Nomenklatur
	Pinus sibirica; Rendle
	Populærnavn
	sibirsk sembrafuru; (sibirfuru)
	Klassifikasjon
Rike	planter
Divisjon	nakenfrøede planter
Klasse	Pinopsida
Orden	bartrær
Familie	furufamilien
Slekt	furuslekten
	Miljøvern
	Fremmedartslista:
	PH — Potensielt høy risiko 2023
	Økologi
Habitat:	skog
Utbredelse:
	Fra Critchfield & Little (1966), de isolerte forekomstene i Nordøst-Kina er ikke vist.; grønn – sibirsk sembrafuru; rød – sembrafuru;

Sibirsk sembrafuru (Pinus sibirica) er en furuart. Den tilhører underslekten Strobus, som hovedsakelig er utbredt i Nord-Amerika og Øst-Asia. Sibirsk sembrafuru ble tidligere ansett som en underart av den mellomeuropeiske sembrafurua og hadde det vitenskapelige navnet P. cembra subsp. sibirica.

Vanlig høyde er opptil 35 m og en stammediameter på 180 cm. Det største kjente eksemplaret er fra Altajfjellene og var 48 m høyt med en stammediameter på 350 cm. Barken er lysebrun eller gråbrun; kvistene er gule eller brungule og dekket av gule hår. Nålene sitter fem sammen og er litt krumme; de er 6–11 cm lange, 0,5–1,7 mm tykke og omtrent trekantede i tverrsnitt.^[3]^[4]

Konglene er butt eggformete, 5–8 cm lange og 3–5,5 cm brede. Kongleskjellene er tykke og harde med en utstikkende spiss. Konglene er mørkeblå om sommeren og glinsende rødbrune når de er modne. Trærne er ganske gamle før de får kongler. Frøene er gulbrune, 10 mm lange og 5–6 mm brede.^[5]^[4]

Sibirsk sembrafuru vokser på våte steder, enten i rene bestander eller sammen med sibirgran og sibiredelgran. Arten er utbredt i Russland der den finnes i Uralfjellene og vestlige og sentrale Sibir østover til traktene ved Bajkalsjøen. Det er også et par isolerte forekomster på Kolahalvøya. Arten finnes også i Kasakhstan, Mongolia og Nord-Kina (Heilongjiang, Indre Mongolia, Xinjiang). De isolerte forekomstene i Nordøst-Kina har vært skilt ut som en egen art, Pinus hingganensis, men har ingen spesielle særtrekk.^[3]^[4]

Sibirnøttekråke og sibirsk sembrafuru har utviklet et mutalistisk forhold der frøene utgjør en stor del av føden til nøttekråka, samtidig som fuglen bidrar til å spre frøene. Andre dyr som eter frøene er smågnagere, sobel, sibirstripeekorn, ekorn og brunbjørn.^[6] Lokalbefolkningen samler inn og spiser frøene. Før revolusjonen ble frøene også eksportert og ble i Norge kalt pinioler, zirbelnøtter eller russenøtter. På russisk kalles sibirsk sembrafuru Сибирский кедр, «sibirsk seder».^[3]^[7]^[2]

Dette treslaget ble innført til Norge rundt 1860. Det er gjort forsøk med arten som skogstre, og den er brukt til leplantning og som prydtre. Sammenlignet med vanlig furu tåler den mer skygge og fuktigere jord. Arten har spredd seg noe i indre strøk i Sør-Norge og nordover til Finnmark. Den vurderes som potensielt høy risiko i Fremmedartslista 2018.^[2]

Referanser

^ «Artsdatabankens artsopplysninger». Artsdatabanken. 13. april 2023. Besøkt 13. april 2023.
^ ^a ^b ^c Hegre H, Solstad H, Alm T, Fløistad IS, Pedersen O, Schei FH, Vandvik V, Vollering J, Westergaard KB og Skarpaas O (11. august 2023). «Karplanter. Vurdering av økologisk risiko for sibirsk sembrafuru Pinus sibirica som PH for Fastlands-Norge med havområder». Fremmedartslista 2023. Artsdatabanken. Besøkt 16. september 2023.
^ ^a ^b ^c «Pinus sibirica». The Gymnosperm Database. Besøkt 29. desember 2015.
^ ^a ^b ^c «Pinus sibirica». Flora of China. Besøkt 29. desember 2015.
^ A. Mitchell, oversatt av I. Gjærevoll (1977). Trær i skog og hage. Tiden. s. 156. ISBN 82-10-01282-7.
^ F.A. Andersson, red. (2005). Ecosystems of the World 6 – Coniferous Forests. Elsevier. s. 59–62. ISBN 978-0-444-81627-6.
^ «Sembrafuru». Store norske leksikon. Besøkt 29. desember 2015.